Prinsesse gul har hatt hell i uhell*2 i dag, og mammaen har fått testet  frykt-responsen.

Den er høy og går rett i alarmberdskap med en gang, det fant jeg ut, men vil samtidig presisere at det var velbegrunnet at den steg i fra 1-10 momentant.

Prinsesse gul synes det er fint å vær epå butikken og handle lørdagsgodterier. Det er ukas høydepunkt. Hun får plukke oppi posen selv og om ikke de voksne ansvarsfulle foreldrene følger med så blir den fort ganske stor!

Prinsesse gul er ikke  spesielt redd av seg og har en tendens til å overvurdere sine evner. Det har begynt spesielt nå i det siste.

Vi kommer til kassen og hun løper ut på trappa utenfor. HUn vet at vi ikke liker det, men hun føler seg såpass trygg der og hun holder seg jo unna veien. På den måten så føler hun at hun kan trosse oss litt der.

Vi pakker posene fulle og går etter ut ca ett par minutter senere.

Da kommer det som er litt vanskelig å¨forklare og det som jeg ikke helt vet hva som skjedde.

På trappen utenfor butikken så går det en strekkmetalltrapp oppover, 3 meter over bakken. På toppen der er en platting. Der hadde prinsesse gul gått for å vente. Mens hun ventet så turnet hun litt i rekkverket og på ett mystisk vis så hang hun utenfor gelenderet som er av tre horisontale jernstenger. Hun hanng i den midterste med ansiktet utover! Med bena dinglende rett ned. Isvette never fra sommervarmen klamret hun seg fast med hendene. Hun HYL-skrek av redsel. Og jeg kunne se hvor lite tak hun hadde i stangen selv fra der jeg stod, 3 m unna. Pappaen  reagerer ikke med det samme og mammaen som ikke kan løpe egentlig løp!

Rundt ett rekkverk jeg måtte passere og ned til prinsesse gul som var langt inni frykten. Jeg fikk tak i henne. Stakkars. Jeg tviholdt henne, mens hun fortsatte å gråte.

Det satte en støkk og jeg var glad hun var like hel.

—————-

Senere samme dag er Prinsesse gul tøff igjen og har glemt nesten-fallet.

Prinsese rød på 9 leker med de store barna i gaten. De kjører på rumpa på skateboard to og to i kappløp ned en slakk bakke eller ned med en sparkesykkelen . Den slakke bakken er ca 120m lang og og ender i ett T-kryss i en mere trafikkert vei. De store kjører aldri helt ned dit, de stopper rett før den store elven som ligger 10 m før T-krysset.

Ja…lille gul ville også prøve. På barføtte bein forlater hun hagen og trampolinen og går mot de store barna. Hun starter øverst i bakken med sparkesykkelen og skal BARE kjøre ned til de store som er litt nede i veien. MEn prinsesse gul kan ikke bremse. Og ikke kan hun bremse med benet som hun pleier der hun kommer barbent og med en liten hvit, tynn sommerkjole.

I det jeg ryddet tallerkner i fra bordet ute på terrassen så hører jeg det samma febrilske hylet fra lille gul som jeg har hørt før på samme dag, bare noen timer før.

Jeg som fortsatt ikke kan løpe egentlig, løper gjennom hagen over gjerdet og ut på veien. Der ser jeg lille gul med sin hvite tynne sommerkjole på full fart ned mot den farlige veien og den skumle elva.

Hun hyler av frykt og storesøster løper det hun makter etter.

Jeg roper fra der jeg står; Så stopp henne da!

Selvfølgelig ett helt urrasjonellt utrop!

Jeg så jo at dtore rød løp det hun greide for å redde lillesøster.

Rett før hun nådde henne igjen , akkurat da jeg tenkte at nå har hun løpt så lenge etter henne at hun vil aldri nå henne igjen, åp var det nettopp det hun gjorde.  Hun nådde henne igjen med ett under 3 meter i fra veien.

Hun fikk tak i styret og det ble bråstopp.

Lille gul fortsatte å gråte, hele veien opp til meg der jeg stod, med storesøster ved sin side.

Mammaen klarte ikke gå mere og kunne ikke møte henne og heller ikke bære henne.

Vel fremme på terrassen ble det trøst til lille gul og rosende ord til store rød.